Den dypeste mørke fortvilelsen

utsnitt fra boken «Sjelen Kaller, – en reise i selvoppdagelse»

Livet innehar jo de store høyder og de dype daler, det kan være en vakker  natur å ferdes i.  Men det er som alt annet, en trenger god form, koordinasjon og balanse for å være god på sine toppturer og sine dykketurer. Det er mangfoldet i livet som gir en viktige pekepinner for hvordan en kan oppleve seg selv og andre.  Det er alle disse opplevelsene og erfaringene som gjør at en kan forstå og gir en god grunnmur for å kunne ha medfølelse med andre i sine unike prosesser. 

De neste situasjonene jeg velger å belyse, er noen eksempler fra en av mine dype daler i livet – før jeg tok sats mot neste  klatrevegg.  Dette deles med håp om at det kan stimulerer deg til ettertanke og til din egen refleksjon. Jeg ønsker ikke å trigge skyldfølelse eller at du skal synes synd på meg. 

Det er mer en invitasjon til å oppdage hva slike «vitnesbyrd» gjør med din egen selvforståelse.  Jeg har stor nytte av å oppsummere og vise til egne erfaringer når jeg nå fungerer som spirituelle healer og mentor for andre som er i sin spirituelle oppvåkning.

Jeg lærte meg altså noen teknikker for at samfunnet rundt meg ikke skulle bli for kontrollerende. Jeg latet som jeg hadde mer besøk en det som var tilfelle. Jeg levde i mørket på merkedager slik at naboene ikke skulle synes synd på meg som lå alene i fortvilelsens mørke. Jeg er ekstremt takknemlig for at min mann ikke omadresserte posten sin før vi ble skilt. Det var hans stadige ærend innom en angstfull x-kone (som ikke visste at hun hadde angst) som gjorde mye av mitt sikkerhetsnett.  

Jeg fikk erfare en omsorgsfull  nabomann som prøvde å se om jeg hadde vært ute av huset, ved å registrere om bilen min stod på samme plass over lengre tid. Jeg var altså under oppsyn av et nærmiljø som ikke sa så mye, men som likevel ble mitt ubevisste sikkerhetsnett. Jeg glemmer aldri det mine kjære naboer gjorde i disse stunder, spesielt når de  ikke skjønte mye av hva jeg holdt på med. De vek unna mine interesser for healing og personlige betroelser, men stod på sidelinjen og viste meg en oppmerksomhet som likevel gjorde meg trygg. 

Jeg prøvde å gjøre meg forstått ved å si til andre at jeg ikke visste hva jeg trengte, jeg visste ikke annet enn at jeg prøvde å overleve. Jeg prøvde å heale mitt hjerte og kunne ikke forklare om det er noe andre kunne gjøre eller ta skylden for.  Det var i disse tider en annen nabokone trer mer og mer frem som en sosial klippe. Denne trygge damen som så tålmodig lot meg undre over alt som skjedde i livet mitt. Alle timene i åkeren der jeg fikk krype i søla og ta bort alt ugress som hindret det som skulle bli viktig næring.  Intuitiv forstod vi begge at det var mange måter å få hjelp på. 

Det var ikke behovet for å snakke om healing, lysvesen og stjernefolk som var viktigst, men noen som så at jeg kjempet for min egenverd og gjorde så godt jeg kunne i en mektig livskrise.

Jeg husker mang en gang jeg fikk blodtrykksfall/angstanfall (uten den gang å vite at dette egentlig var alvorlige allergisjokk ) om natten. Der jeg rakrygget reiste meg opp, gikk rundt i rommet, slo meg til hjerte  ( for å sikre at det slo) og sa høyt; jeg gidder ikke dø nå!   Det var som jeg i min dypeste mørke redsel visste at dette var noe jeg bare måtte komme meg igjennom. Det var i disse tider at jeg fikk mer og mer kontakt med høyere bevisstheter og min stjernefamilie. Det var i min verste ensomme fortvilelse jeg ble omringet av «de blå», det var i de mest smertefulle dager/netter jeg fikk besøk av noen enorme lysvesener. 

Det var måneder i mørket som gjorde at jeg fikk mest kontakt med lyset i det indre. Samtidig som jeg ble oppmerksom på alle de stengsler jeg hadde satt opp for å beskytte et sårbart hjerte. Det ble en  lang lang egenpleie og selvhealing for å komme inn til kjernen igjen.  

Jeg velger å skrive dette som en del av min egenhealing og selvforståelse, ikke for å få omsorg fra andre, men som et lite vitnesbyrd fra en dame som «alltid» har fått høre at du er jo så sterk og flink. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har fått forståelse for at jeg har kunnet være nervøs, eller jo når jeg måtte ringe en venninne for at hun måtte kjøre meg til tannlegen, slik at jeg ikke stakk av,  da fikk jeg forståelse. 

Det er mulig du kan kjenne/føle fortvilelsen i det som skrives.  Jeg forstår her og nå at jeg skriver om mitt selvverd og hjertet slår tydelig i min egen erkjennelse av at dette har vært tøft, men det var verdt det!  Det er så utrolig viktig å kunne ha erfart det jeg hjelper andre med. 

Det er denne indre forståelsen, følelsen som sprer seg som en visdom som gir trygghet når jeg gjenkjenner andre i samme prosess. Jeg  blir aldri redd når jeg ser andres hjelpeløshet, for jeg vet det vil gå bra, om en tør føle seg gjennom smerten og strekke seg mot sitt indre lysende seg. 

Har du selv erfaringer med livets bølgedaler?
Hvordan tar du vare på deg selv i vanskelige tide

-I AM Holyheart-
www.SjelenKaller.no