Det var en gang, i et land der stjernene hvisket og vinden sang gamle sanger, en liten jente som ble født midt på natten. Hele himmelen var mørk, for månen hadde gått i dvale, og alle lysene hvilte bak skyene. Fuglene sov. Trærne sov. Selv elvene bar stillheten som en kappe.
Jenta fikk navnet Luma, for hun bar en glød i brystet som skinte så svakt at bare de med varme hjerter kunne se den. Hun ble født på den dagen da gamle historier ble fortalt, og folk tente lys for de de savnet og husket. Det var en hellig dag, og de kloke i landsbyen sa:
— Dette barnet er født i mørkets time. Hun har kommet med et løfte.
Luma vokste opp i en liten hytte ved skogkanten. Hun elsket å lytte til stillheten. Når vinden blåste, kunne hun høre historier fra fjernere steder. Når natten falt på, visste hun at mørket bar på hemmeligheter. Og når noen var redde for mørket, gikk hun stille bort til dem og holdt dem i hånden.
— Mørket bærer lyset med seg, hvisket hun. — Det venter bare på at vi skal huske.
En dag begynte skogen å bli tung. Barna i landsbyen sluttet å leke, og dyrene gjemte seg. Ingen visste hvorfor, men et mørke hadde lagt seg over trærne. Folk tente lys, men de brant ikke lenge. Frykten vokste, og øynene så ned i bakken.
Luma kjente noe bevege seg i hjertet. Hun tok den lille kappen sin og gikk inn i skogen. Trærne hvisket:
— Det er for mørkt her inne.
Men Luma svarte med stemmen hun hadde båret helt siden fødselen:
— Jeg er født her. Mørket kjenner meg.
Hun gikk dypere inn, til hun fant en liten gutt som satt og skalv under en busk. Han hadde mistet lyset sitt og visste ikke veien hjem. Luma satte seg ned ved siden av ham og la hånden sin på brystet hans.
— Du har lys inni deg, sa hun. — La det få puste.
Gutten kjente noe varmt vokse i brystet. En glød, først så liten som et frø, men den vokste, fordi noen hadde sett den.
Luma og gutten reiste seg og gikk sammen. På veien fant de flere. En jente som hadde glemt hvordan hun sang. En liten rev som hadde mistet sin stjerne. En gammel kvinne som hadde lukket øynene sine for lenge siden.
De gikk sammen, og for hver de møtte, vokste gløden. Det ble aldri sterkt som solen. Men det ble varmere enn noe annet. Og når de kom tilbake til landsbyen, bar alle et lite lys i brystet.
Folk begynte å synge igjen. De gikk ut i skogen om natten og satt i ring og fortalte historier. Og hver gang en ny baby ble født, hvisket mødrene:
— Husk Luma. Hun lærte oss at mørket er et sted vi kan finne vårt eget lys.
Og slik lever eventyret videre. Ikke i store ord. Men i små hjerter som husker hvem de er, selv når natten er dypest.
✨ For den som er født i mørket, kjenner veien til lyset – og minner andre på at de også bærer det med seg.