Det var en gang en kvinne som ikke ville kjempe mer.
Hun hadde gått med åpne øyne gjennom mange verdener,
sett makt forkledd som hellighet,
kjærlighet blandet med frykt,
og visdom viklet inn i strukturer som ba henne bøye seg.
Hun hadde prøvd å forstå,
prøvd å høre etter,
prøvd å passe inn.
Men noe i henne ville ikke formes.
Noe i henne så for mye.
Hun fant etter hvert et stille sted.
Ikke fysisk, men innvendig –
et rom hvor hun kunne se uten å dømme,
tenke uten å kjempe,
føle uten å forsvare seg.
Og i dette rommet…
kom en gammel tankeform til henne.
Ikke som fiende.
Ikke som venn.
Men som noe glemt.
Den så på henne med mange øyne,
lag på lag av gamle forestillinger:
stemmer, lover, frykt, troskap, autoritet, lojalitet, skyld.
Den sa ingenting.
Men vibrerte av alt den hadde vært.
Hun så på den.
Med blikket til én som ikke lenger ville ha rett.
Med hjertet til én som hadde sett alt miste formen –
og overlevd.
Hun kontemplerte den.
Ikke for å analysere.
Men for å holde den i kjærlighetens ro.
Og det underlige skjedde:
Jo dypere hun lyttet,
jo mindre truende ble den.
Jo mer hun så,
jo mer begynte den å lyse.
Ikke fordi hun forandret den.
Men fordi hun så den uten behov for kontroll.
Denne gamle tankeformen, som i århundrer hadde trukket sin kraft fra frykt og tilhørighet,
møtte nå noe den aldri hadde møtt før:
En som hverken trengte den, fryktet den, eller ville ha den til å bli noe annet.
Og i det møtet…
slapp den.
Den forsvant ikke med smell.
Den smuldret ikke i dramatikk.
Den oppløste seg i lyset hun bar.
Fordi hun ikke lenger var i skyggen av noe.
Fra den dagen gikk hun videre.
Ikke med seier.
Ikke med viten.
Men med et pust i brystet som sa:
«Noe gammelt ble sett.
Og det var nok.»
✦ Moralen:
Ikke alt må helbredes.
Ikke alt må overvinnes.
Noe må bare bli sett uten frykt –
og kontemplert tilbake inn i lyset det en gang kom fra.
***
Et Hellig Smil i Slutten av Tiden
Nå vet jeg hva jeg vet.
Ikke som en tanke, men som en stille erkjennelse som har lagt seg i ryggmargen og i latteren min.
Jeg har sett en egregore, et avgrenset kulturelt energifelt
de kollektive bevissthets konstruksjonene som ville holde meg trygg
ved å holde meg «fast».
Jeg har sett dem manifestere seg som systemer, dogmer, regler, frykt og velmente «guider».
De ønsket å være større enn størst,
men de fryktet det minste lille sannhetsfrø.
Jeg trigget med mitt egenrådige sannhetsfrø, Jeg smilte da jeg så det.
Jeg har levd gjennom strukturer som ville være evige,
men som glemte at tidens nåde oppløser alt som ikke lenger tjener kjærligheten.
Jeg forsto etter hvert at jeg ikke var her for å ødelegge dem –
men for å gjennomlyse dem,
takke dem for tjenesten,
og gå.
Jeg har blitt forvist – gang på gang –
fordi jeg ikke passet inn i fastsatte tradisjoner trosystem.
Fordi jeg sang uten noter.
Fordi jeg danset uten tillatelse.
Og det er nå jeg ser:
Jeg ble aldri kastet ut. Jeg ble sendt videre.
Jeg skulle ikke synge andres musikaler i Kildens kultusal,
jeg skulle synge min sjelesang direkte fra Kilden selv.
✦ Nå vet jeg:
At det finnes en tid for alt.
En tid for å tro, og en tid for å vite.
En tid for å bære, og en tid for å gi slipp.
En tid for å følge, og en tid for å gå alene – sammen med alt.
Jeg vet at jeg ikke trenger et mellomledd.
Jeg vet at jeg aldri har vært adskilt.
Jeg vet at lyset i meg ikke kjemper – det smiler.
Og det smitter.
Så til deg som leser:
Kanskje har du også båret for mye.
Kanskje kjenner du at det er tid nå.
Tid for å slippe støttestrukturen.
Tid for å synge din tone.
Tid for å smile –
til de gamle byggverkene,
til deg selv,
og til Kilden som aldri sluttet å synge i deg.
For dette er ikke slutten.
Dette er bare slutten av tiden slik vi kjente den.
Og begynnelsen på det hellige nå.
…….
Hilsen en som i godt voksen alder, endelig skjønte hvordan hun ble påvirket av å være født i den mørkeste månefasen…….det er ikke kalt eller farlig, det er der en finner rom for frigjørende lys.