– Når tilstedeværelse blir healing og livsform
Det fantes en tid hvor jeg søkte svaret på alt utenfor meg selv. Jeg samlet innsikter, teorier, systemer og forklarings-modeller. Jeg studerte, analyserte, forstod – og likevel var det noe som manglet. Ikke i kunnskapen, men i kontakten. Jeg var full av innsikt, men sulten på nærvær.
Det var først da jeg begynte å være med det jeg opplevde, at noe forandret seg. Ikke forstå det. Ikke mestre det. Bare være med det – stille, åpent, ærlig. Det var i denne stille vendingen innover at begrepet Holistisk Kontemplasjon begynte å spire frem i meg. Ikke som et konsept, men som en livsholdning. Et blikk. Et rom.
Kontemplasjon som livskraft
Kontemplasjon er mer enn refleksjon. Det er mer enn å tenke etter. Det er et indre rom der man møter livet med hele seg – sansende, lyttende, mottakelig. Det er en måte å sitte med livets spørsmål på, uten å presse frem svar. En måte å være i bevegelse, mens man er helt i ro.
I denne tilstanden skjer det noe merkelig. Man begynner å se sammenhenger som ikke tidligere var synlige. Man kjenner bevegelser i seg selv som ikke lar seg registrere i travelhetens rytme. Man begynner å sanse den levende intelligensen som finnes i alt – i kroppen, i rytmene, i ordene, i pausene.
Jeg oppdaget at dette var mer enn en personlig praksis. Det var en form for healing. En måte å komme tilbake til seg selv på, i en verden som hele tiden trekker oss bort. Det var som å finne sin egen frekvens igjen. Ikke for å kontrollere den, men for å leve i takt med den.
Når sjelsforskning blir metode
Gjennom mange år med indre arbeid, med notater, kartlegginger og astrologiske mønstre, oppdaget jeg at det jeg egentlig hadde gjort, var å utvikle en helhetlig praksis for å møte livet. Ikke som noe jeg skulle overvinne, men som noe jeg skulle samarbeide med.
Dette er essensen i Holistisk Kontemplasjon. Det er en metode som er organisk, som vokser med deg. Den har ingen faste former, men tydelige prinsipper: tilstede-værelse, undring, ærlighet, langsomhet, og – kanskje viktigst – ansvar for eget liv.
Denne praksisen inviterer oss til å møte erfaringene våre som kilder til visdom. Ikke ved å analysere dem i stykker, men ved å la dem tale i sitt eget tempo. Ved å åpne et rom der det indre livet kan få vise seg frem – på egne premisser.
Å se med hele seg
Holistisk Kontemplasjon handler om å se med hele seg. Med hjertet. Med kroppen. Med stillheten. Det handler om å tillate alle deler av seg selv å komme til bordet – også de delene man tidligere har skydd, skammet seg over eller forkastet.
Når vi møter oss selv helhetlig, begynner transformasjonen å skje. Ikke ved tvang, men ved kontakt. Ikke ved å fikse, men ved å være med. Det er i denne tillatelsen at healing skjer. I det sakte, ærlige nærværet. I det rommet der ingenting trenger å prestere – men alt får være.
***
Sjelens Navigasjon – i det planetariske feltet
Det finnes transformasjoner som ikke skjer i stillhet, men i bevegelse. Noen ganger blir man ikke bare rystet innvendig – man blir fysisk flyttet. Som om livet selv tar tak i deg, løfter deg opp og setter deg et annet sted. Ikke alltid med forklaring, og slett ikke alltid med letthet. Men med en presisjon som først i ettertid lar seg ane.
Jeg har blitt flyttet mange ganger. Bodd i ulike kommuner langs kysten, reist fram og tilbake, kjent meg rotløs og likevel dypt berørt – uten å forstå hvorfor. Jeg gråt ofte på vei hjem fra noe jeg ikke kunne sette ord på. Jeg kjente urolige energier i kroppen, som om jeg var i en kontinuerlig justering. Det var sterkt. Noen ganger overveldende. Og jeg sto alene i det – med en indre visshet, men uten et ytre språk.
Først mange år senere forsto jeg at denne ytre bevegelsen speilet en indre transformasjon. Det var ikke tilfeldig. Det var ikke meningsløst. Det var sjelens navigasjon – og det var dypt forankret i jordens levende energifelt.
Å lytte til kallet
Det kom en dag en klar beskjed. Jeg var på hytta, nær et hellig fjell som har vært et sted for indre åpning i mange år. Jeg satt i stillhet, uten spørsmål – men så kom svaret: Flytt til Sandefjord. Det var ikke en tanke. Det var en dyp indre impuls. Og jeg visste at det ikke var meg som fant på det.
Jeg ble ledet.
Jeg trengte en skrivestue, for boken Sjelen kaller skulle endelig ta form. Det var et tydelig tegn da jeg fikk mulig-heten til å leie et kårhus i RA-veien. RA – solens intelligens, Lysbæreren. Det føltes nesten for tydelig til å være sant. Men det viste seg å være en god plass å bo.
Det var først senere – lenge etterpå – da jeg trodde jeg leste korrektur på denne boken om Åndsvitenskap, at en ny innsikt kom til meg. Jeg hadde tatt en pause i lysløypa, og der – midt i meditativ vandring – åpnet det seg en ny forståelse om veier, veivalg og mitt astrologiske kart.
Under kapittelet om navigasjon husket jeg plutselig Matías De Stefanos energi-grid: The I AM Grid. Linje 1 – den samme som min ascendant-linje. En grønn energilinje som går rett gjennom Norge – og som passerer tvers gjennom området jeg nå bor i. Den samme linjen jeg hadde krysset frem og tilbake i årevis. Den samme linjen som hadde fremkalt tårer, åpninger, uro og fred – alt på én gang.
Kystveien og energistrømmen
I mange år hadde jeg hørt det: Følg kystveien. Jeg forsto det ikke helt. Var det symbolsk? En retning? En metafor for å holde meg nær det levende? Det tok nesten tiår før jeg innså at jeg hadde bodd på den fysiske kystveien siden 2007 – hele tiden nær havet, hele tiden i en form for bevegelse. Nå ser jeg det tydelig: Kystveien var Linje 1. Den energilinjen som ifølge Matías De Stefano er en del av jordens planetariske grid. Et nervebånd i planetens kropp. Det jeg tidligere hadde tolket som forvirring, viste seg å være presisjon.
****