Sannhetens Dans – en avslutning i takk og frihet
Jeg sang uten noter.
Jeg snakket uten tillatelse.
Jeg danset før noen hadde forklart reglene.
Allerede som barn visste jeg hva glede var.
Den indre kraften som steg opp innenfra,
som musikk i blodet, som lys i kroppen,
som kjærlighet i bevegelse.
Men jeg lærte også tidlig hva det kostet.
Dansen ble stoppet.
Musikken ble slått av.
De hellige rommene ble gjort tause.
Og Guds navn ble hvisket – aldri sunget.
Det var der og da jeg kjente
den første smaken av sorg –
ikke fordi noen var onde,
men fordi de var redde for friheten i meg.
Jeg kunne aldri tilgi det…
for det var ingenting å tilgi.
Det var bare sannheten i meg som ikke kunne bøyes,
kveles , stoppes eller temmes.
Gleden som danset videre inni meg,
gjennom barndom, voksenliv, forvisning,
gjennom korstemmer og egregorer,
gjennom lojalitet og løsrivelse,
helt til jeg sto her – i dag – og så alt sammen i lys.
Nå vet jeg:
hva jeg aldri kunne gi slipp på,
det var aldri bare «min glede» –
det var livets egen livsrytme som ville uttrykke seg gjennom meg.
Hjertets livgivende glede i den universelle kjærlighetsdansen.
Og i dag vil jeg si:
Takk.
Takk til alle som stoppet musikken –
for dere lærte meg hvilken tone som virkelig var min.
Takk til alle som ba meg roe meg ned –
for dere viste meg hvor vilt hjertet mitt ville leve.
Takk til alle som sa “sånn gjør vi det her” –
for dere gjorde meg sikker på hva som er mitt og ditt.
Nå danser jeg ikke lenger for å bli fri.
Jeg danser fordi jeg er fri.
Og lar andre velge om de fremdeles vil holde fast
i frykten som frykter frihet.
